asbjorjo.org

Siden jeg er litt treg av meg kommer et lite sammendrag av turen for å besøke Hans Erik først nå.

Jeg og Arne bestemte for en stund siden at det var på tide at vi dro over og lagde litt trøbbel for Hans E, og tilfeldigvis valgte vi samme helg som Siv også skulle besøke kaffekokeren. Med andre ord var det ganske så stinn brakke i kollektivet. Heldigvis har de stor sofa og enkelte av beboerne har en hang til å ikke benytte seg av sin egen seng, slik at det er gode sovemuligheter for besøkende.

Turen startet i folkelig tid fra Stavanger, men i noe ufolkelige forhold.

Stavanger ved avreise

Etter to små flyturer og en snartur innom Schiphol ankom jeg Edinburgh litt utpå ettermiddagen. Der ble jeg møtt av Siv og Arne, Hans var selvsagt på jobb. Videre program for dagen besto i å skremme Hansi til å søle kaffe (sorry), dumpe bagasje, spise mat, drikke øl og det ryktes at det ble dansing senere på kvelden. Det siste er kun et rykte og har ingen som helst rot i virkeligheten.

Arne, Hansi og Dinner

Vi var innom to utesteder i løpet av kvelden. Det ene hadde usaklig lang kø i baren, men veide opp med fancy lokale og live musikk. Det andre stedet hadde også en del kø i baren, men raskere servering siden de fleste bare skulle ha øl på flaske. Her var lokalet heller skrot og klientellet av en slik art at jeg innså at jeg begynner å bli gammel. Det mest positive må sies å være navnet: Garibaldi’s. Alle som kjenner sin Babylon 5 vet å sette pris på et slikt navn.

Lørdag startet ganske rolig. Siden de andre, bortsett fra Hans som var på jobb, var rimelig treige med å komme seg opp ble det mye PS3 og Need for Speed hva-nå-enn-den-nye-utgaven-heter frem til de klarte å komme seg opp. Vi satset på junk, det vil si frossenpizza, til frokost. Dumt. Det ble bare veldig feil og vi led resten av dagen. Etter frokost ble det en rusletur bort for å møte Arnes venninne Kimberley med kjente. Typisk at de kjente hadde en fyr fra Australia boende i kollektivet sitt.

Folk vi møtte, samt Arne og Siv

Det var på vandringen tilbake mot Peter’s Yard, som da er der Hans Erik jobber, jeg traff på Haren. Mer om det senere.

Hans Erik på jobb

Etter en liten lunch på Peter’s Yard gikk Arne for å sove ut litt, mens jeg og Siv gikk i nord-vestover. Sånn omtrent. Det var litt tynt med åpne butikker dit vi til slutt gikk, men gode muligheter for “window shopping” og så fant vi noe artig lakris med bringebærsmak. Vi fant også en buss som gikk helt tilbake til Hansi, god stil. I det hele tatt en svært så hyggelig lørdagstur.

Viktig å lese hva man putter i seg, særlig etter å ha spist halve pakken...

Resten av dagen gikk med til å lage en fantastisk middag og så sløve på sofaen. Jepp jepp, kjedelig gjeng.

Arne, Helen og Hansi letter snart...

Stakkar Hare må ty til flaska

På søndag var det tid for å gjøre noe passelig finkulturelt, så det meste av dagen ble tilbrakt i botanisk hage. Mye trær, benker, ekorn og annet rart der. Kalt på tærne var det også. Etter en bedre lunch var de tid for å sette kurs mot flyplassen. Det begynte å bli litt knepent med tid, så det hjalp ikke noe særlig at “the frequent airport shuttle” ikke var så altfor “frequent” akkurat i dag. Etter litt venting kom bussen og jeg var på vei mot gamlelandet igjen… Trodde jeg.

På flyplassen fikk jeg nemlig beskjed om at man stengte innsjekk 30 minutter før avgang, og jeg var da fire minutter for sent ute. “Er det så nøye da”, spør jeg og får svar om at sånn er det bare. “Javel ja, kanskje jeg kan stikk på med bare håndbagasje da?” Nei, det gikk i alle fall ikke. Så da var det til en hyggelig dame i billettskranken og bla opp muchos UK pesos for en ny billett, før det ble retur til byen. Nesten inne i byen var det full stopp for bussen fordi veien var full av rugby-fans. Oh joy! Dermed ble det noen kilometer fotmarsj fremfor å sitte på en buss som ikke kom noen vei. Bedre å bidra til trafikstopp enn å sitte og se på.

Lite effektiv trafikkavvikling her

Tilbake til Hansi var det bare å jekke en pils og slapp av, siden flyet tross alt ikke gikk før neste morgen. Litt senere fikk jeg vite av det var innstilt og jeg skulle fly ut tidlig på ettermiddagen. Med andre ord ble det nok en helaften i Skottland. Første stopp for kvelden ble The Dome for å prøve litt drinker med annen farge enn brun. Dette var tydeligvis et noe mer fancy utested enn Garibaldi’s, men klientellet hadde like fullt mer enn nok med å holde seg på beina. De hadde dog veldig fine blomster ved inngangen, fancy lysekrone og et meget velstelt toalett.

Strawberry daiquiri, nam

Etter at de begynte å tulle med lyset og ba oss om å stikke, fant vi veien til en trivelig jazzbar, men ikke før vi hadde inntatt noe lokal mat. Det nærmeste åpne stedet hadde mye å by på i kategorien frityrstekt. Siden jeg strengt tatt ikke var spesielt sulten, fant jeg at dette var en passende anledning for å prøve ut frityrstekt Mars. Absolutt en vinner, så jeg prøvde like gjerne en frityrstekt Bounty også. Ikke like bra, og den så faktisk litt ekkel ut.

Frityrstekt Bounty, gross

Etter noe mer fludium på nevnte jazzbar ble det retur til Casa de Hansi og kubbings. En av de fine greiene med Storbritannia er at drosje er såpass billig at man lett kan bruke det for å komme seg et lite stykke bort i veien. Ingen minstepris på 80 krons der i gården. Mer god stil.

På mandag måtte vi opp i noenlunde folkelig tid. Hans Erik for jobb, Siv for å ta bussen sørover. Jeg og Arne ville egentlig bare rekke frokost på Peter’s Yard før jeg hoppet på bussen til flyplassen. Selvsagt ble det ikke helt som planlagt da Noen™ glemte boka med referansenummer til bussbestilling, slik at jeg og Arne måtte ta turen nedom sentrum med den. Etter dette gikk alt som på skinner.

Frokost

Fly

Schiphol

Sola...

Ja, jeg fant etterhvert ut at dette ikke var noe særlig å skrive om. Det var nok en mye bedre tur å være på enn å skrive/lese om. Lærdom? Vel, dere får bli med på tur vel!

Neste i serien med relativt poengløse reisebrev kommer neste helg, da fra Berlin.

Nå har jeg lovet litt om lange bussturer, så da må jeg også leve opp til det. Det har seg nemlig slik at jeg for tiden er forvist til bussen som transportmiddel til og fra jobb på grunn av noe ugunstige føreforhold for sykkel. Hvem i helsike skulle tro det ville være snø, is og bikkjekaldt her nede i mer enn to dager i strekk? Møkkavinter.

Dette med å ta bussen til jobb er i utgangspunktet ganske kjipe greier, siden jeg først må ta buss til sentrum og skifte til den som ruller ut mot Tananger. Vanligvis er dette unnagjort på en times tid, altså omtrent like lang tid som det tar å løpe ut. Det har seg også slik at fallhøyden for Kolumbus hva punktlighet og service angår ikke er særlig stor, siden forventningene er tilnærmet ikke-eksisterende. I dag klarte de likevel Kolumbus å overgå seg selv, ikke at dette egentlig er deres feil, men det føles godt å fruste litt mot de mens jeg først er i gang.

En eller annen skrotnisse i teknisk etat (eller hva det nå heter) har nemlig funnet ut at man skal gjøre et eller annet med omtrent hver eneste veistubb her nede. I utgangspunktet er det ikke noe galt med det, men når de bestemmer seg for at det er en god idé å gjøre noe med en relativt sterkt traffikert veistubb sånn mellom klokken 7 og 9 en onsdag morgen, vil jeg si at det er noe veldig galt med virkelighetskontakten. Nå ligger selvsagt også noe av ansvaret hos entrepenøren, i dette tilfellet Risa, som står og graver midt i veien, men de har da tydeligvis fått lov til det.

Saken har dukket opp hos NRK Rogaland, hvor en eller annen klovn forklarer at de hadde plangt å være ferdig til klokken 6. Javel ja, men hvorfor i helsike står du da og graver midt i veien klokken 8 mann? Det er greit at ting ikke går etter planen, og da må man tilpasse seg litt. Her kommer da to valg. Enten kan man fortsette å grave og blåse en lang marsj i resten av verden, for eksempel ved å drite i å sette opp skilt om at veien for alle praktiske formål er stengt, eller så kan man altså fylle igjen hullet sitt og vente til den verste trafikken har gitt seg før man graver seg ferdig. Hvordan noen kan få for seg at det første alternativet er en god løsning er for meg et mysterium.

Resultatet av denne amatørmessige oppvisningen i prosjektstyring endte altså med at bussturen fra Tasta til Tanager tok drøye to timer.

Av en eller annen grunn var det også et realt kaos på vei hjem også, selv om jeg dro relativt sent fra jobb. Kanskje fordi alle de som normalt slutter på jobb mellom fire og fem har sittet en times tid ekstra på jobb for å kompensere for nisseriet om morgenen.

Fritt etter det fremmedspråklige uttrykket “back in business”. Hvor lenge det varer gjenstår enda å se, men vi satser på minst to uker. Bank i bordet og hæla i taket!

Mer på temaene lange bussturer, lange flyturer, frityrstekt sjokolade, hyggelige mennesker og sykkel kommer snart.

Jada, siden valutaen her på berget har gått på dunk og det har vært så mye tjas og mas med å få den ramma jeg virkelig vil ha, har jeg tatt grep og bestilt en alternativ ramme. Probike har noen sponsorrammer fra da Team Byggkjøp kjørte RAAM. Den jeg plukket opp er en BMC Pro Machine, eller BMC SLC01 Team White om man vil.

BMC SLC01 Team White

Siden jeg har tenkt å bruke denne som trenings- og muligens reiseramme, gidder jeg ikke hive på den Record-gruppen jeg har liggende. Derfor vil den få en 2008 Chorus kompakt-gruppe jeg fant på tilbud hos Total Cycling. Hjul har jeg nok av fra før, så der skjer det ikke noe. Jeg vil også resirkulere styre (3T Rotundo Pro) og stem (3T ARX Team) fra vraket og bestille opp nytt senere.

I tilfelle noen skulle tro at jeg begynner å bli slapp på gamledagene og skal trille rundt på 50/34 (altså vanlig kompaktkrank), kan jeg berolige med at jeg har bestilt 52/38 drev fra Spécialités TA. Jeg vil selvsagt beholde 50/34 til virkelig bratte dager.

Det kommer en oppdatering med flere bilder og slikt så snart alt dette finner veien til Rimi.

Det er en ganske nøyaktig oppsummering av helgen. Lørdag var rett og slett bare helt sinnsykt drit. Det starter med at jeg står opp litt sent, ikke noe galt med det så alt er bra så langt. Etter en stund tenker jeg det er på tide og stikke innom Spinn for å prøve størrelser på noe sykkelklær. Hva er da mer naturlig enn å sykle bort? Så langt fint.

Etter litt frem og tilbake får jeg trillet ut av garasjen og satt retning mot Spinn. Så, etter 5 jævla minutter, *pffffffffft*, flatt forhjul. Drit! Snur og triller hjem, siden det er ganske kort vei. Nå er det ikke første gang dette skjer, så jeg tar og vrenger dekket, børster godt over, ser etter drit og fikser. Ny slange. Pumpe opp. Starte på ny.

Nå skjer det ikke så mye på en stund. Jeg får prøvd klær, snakket litt sjit med de som jobber der og handlet slanger. På vei hjem kommer jeg på at jeg glemte de to tingene jeg skulle handle. Drit. Butikken stengt. Jaja, tråkker hjem.

Vel hjemme er det nå tid for en løpetur rundt Stokkavannet (eller hva det nå heter). Det er ikke veldig givende, men helt grei trening. Litt over halvveis blir det full konk og magetrøbbel, så må gå hjem. Faen. Kaldt.

For å oppsumere: SJITDAG!

På søndag skjedde det egentlig ingenting. Vasket klær og spiste middag med en kompis. Null magetrøbbel, null punktering, ingen avglemte ærend. Fin dag.

Da er det nye året kommet godt i gang for min del. For enkelte andre blir det nok ikke full gass før neste uke, og for atter andre blir det nok aldri helt full gass.

Siden det er så fantastisk populært å reflektere over året som er over, skal jeg rett og slett drite i det. Om jeg skal være ærlig så har det ikke vært mye å reflektere over, derfor skal jeg konsentrere meg om det nye året. Det er vel strengt tatt også ganske så populært i disse dager.

Hva skal skje dette året? Tja, mye av det samme som sist år, bortsett fra noen kraftige uhell på sykkel og ymse annet uønsket småplukk. Jeg har rett og slett lagd en liste over viktige ting som jeg skal kunne gjøre opp status for ved årets utgang.

• Jeg skal ha samme sykkel som ved årets start. (Greit, greit, den er ikke bestilt enda, men dere skjønner hva jeg mener.)
• Jeg skal veie mindre enn 75 kg.
• Jeg skal ha syklet Trondheim-Oslo, fort.
• Jeg skal fortsatt være i skatteklasse 1, og ikke være i noen umiddelbar fare for å havne i klasse 2.

Så, da var det gjort. Noen vil kanskje se på noe av dette som nyttårsforsetter, men slikt driver jeg da vitterligen ikke med. Dette er rett og slett overordnede målsetninger for året 2009, altså det som vil styre prioriteringer og avgjørelser i det daglige.

Jess jess, nok en dag i byen med det herlige vaeret tar til. I dag er det faktisk ganske greit vaer, oppholds og rimelig klar himmel. Luksus! Litt kjipt at jeg er saa skrot i knaer, ankler og foetter at jeg ikke faar lopet i Hyde Park, dette hadde klart vaert dagen for det.

I gaar maa sies aa ha vaert en helt kurant dag. Stakk bort til Westfield en tur og hadde litt shoppingfrenzy i en butikk der, saa naa er det behovet for det meste tilfredsstilt. Byttet kan beskues i mitt klesskap i Stavanger (inngang er mer enn du har raad til for menn, gratis for damer, høhø), eller utstilt paa min kropp rundt om hvor enn den maatte befinne seg. Dermed er det slutt paa aa luske rundt nede i byen og se etter noe som frister, over til kultur og turisme.

Et greit tips kan forresten ikke aa spoerre skrullemenn i klesbutikker om tips til middagssteder. Det endte paa Beach Blanket Babylon i Notting Hill (nei, jeg saa ingen blaa doer). Litt vanskelig aa sette dette stedet i baas. Mye utlendinger (hoerte mye russisk der) og sikkert bra med skrullemenn. Funky musikk hadde de og grei mat, men litt stresset betjening og ikke akkurat tidenes beste service. Stort minus for aa vaere tom for portvin og ikke ha riktig glass da jeg ville ha calvados. Nei, de serverte ikke i melkeglass, det ble rett og slett ikke noe calva.

Meny for dagen? Ravioli med noe soppgreier, lammeskank med gratinert loek og noe eplegreier med kanel og is til dessert. Desserten var veldig god, men var kanskje litt vel mye kanel i den, dog ikke nok til at det ble skjaerings. Prisklasse? Saann midt paa treet. Service? Mer som et ekorn i treet, opp og ned, rundt og rundt. Toalett? Hva faen er det med aa ikke ha papir for aa toerke henda i dette landet? Helsikes blaaseskrot!

Etter middag var det rett paa tuben inn til Sohoish. Jepp, jeg synes det er et artig stroek. Alltid god stil med tilnaerminger fra velkledde menn som er i overkant entusiastiske over aa ha moett Johan Olav Koss, men jeg skygget likevel banen ganske kjapt. Ellers var det egentlig ganske doedt der nede. Tirsdag er visstnok ingen god utedag, hva faen? Heldigvis sier de det begynner aa ta seg opp paa onsdager, det gjenstaar aa se.

Apropos onsdager ja, i dag er det turist i Camden som staar for tur, foer finkultur paa Tate Modern. Mangel paa kamera foerer til at bilder uteblir. Foelte paa et vis at aa ta med kamera til London er som aa ta med sand til Sahara.

Da er man etter en ganske saa behagelig togtur plassert paa feil side av kanalen. Her er det meste litt bakvendt og annerledes; folk kjoerer paa feil side av veien, de staar pent paa hoeyre side av rulletrappen paa t-banen, helt haaploese veggstikk, frokost har de ikke hoert om og kaffe kan de ikke koke. I det hele tatt et ganske saa trivelig sted.

Foerste kveld ble i det store og hele dedikert til aa skaffe mat. Det endte med et passe vellykket restaurantbesoek i Soho (husker ikke hva restauranten het, men den var trivelig og hadde kurant mat), fulgt av et noe mindre vellykket barbesoek i samme stroek. Vi kan noeye oss med aa si at de fleste i den baren var saanne som meg, og da tenker jeg ikke paa karrierevalg. Etter aa ha tilbragt de to paafoelgende dager rundt om i klesbutikker vil jeg tro de fleste der jobbet i den bransjen. Eventuelt restaurantbransjen.

Heldigviset er “hotellet” plassert naer Hyde Park, saa det er null stress aa ta en joggetur. Problemet er selvsagt at disse i overkant ordens britene har asfaltert alle stiene i parken, slik at man maa loepe i et soelete traakk ved kanten av plenen. Bortsett fra akutt fare for ufine belastningsskader er det en fin park aa lope i. Mindre smiling og hilsing enn i Bois de Boulogne, men det er vel bare slik de er her borte. Her blir du fort lovet juling om du smiler til folk paa gata, pussige greier.

Jeg velger aa omtale det som et “hotell”, siden det holder en heller sjaber (altsaa standard britisk) standard. Pluss for flis i stedet for teppe paa badet, ellers lite aa rope hurra for.

Paa oppsiden kan man da nevne at her baade snakker og forstaar de engelsk ganske greit, tastaturene har mer fornuftig layout og de har greit oel.

Ellers kan det nevnes at man stadig tynner rekkene blant slektas eldre.

Naa er det dog tid for loeping i parken, og saa noe mat.

Ja, dere leser riktig; Kokomannen er blitt kulturell. Hvem skulle tro det var mulig? Naa skal det sies at det kulturelle begrenser seg til aa henge i bruktboksjapper og handle russisk litteratur. Det er faktiske ganske trivelig i slike sjapper; mye fint aa se paa. Bare unngaa de borte i Marais, der er det mye rart, baade hva boeker og annet angaar. Jeg fant dog en veske som klaesger litte med min vanlige stil der, men det er vel ikke saerlig kulturelt.

Mitt nyinnkjoepte lesestoff, fra Shakespaere & Co, bestaar i Aleksandr Solzhenitsyns One Day in the Life of Ivan Denisovich og Fyodor Dostoyevsky med Netochka Nezvanova. Begge boer soerge for et solid finkulturelt alibi mine siste dager her og naar jeg beveger meg videre til London. Sannsynligvis varer de noe lenger enn Soensteby ogsaa. Det sies at russisk litteratur ikke bare er finkultur, men ogsaa ufattelig tung litteratur. Mer om den saken kommer nok senere.

Noe annet rimelig tungt fordoeyelig var dagens lunch. Den ble inntatt hos Ladurée nede paa Avenue des Champs-Élysées (copy+paste maa til for aa faa E med aksent, fordi shift+é gir 2, bra opplegg). Det var absolutt aa anbefale. Noe potetgreier med lakserogn, blini (pannekakeaktige greier) med kongekrabbe og marengs med noe noettekrem til dessert. Det hele selvsagt fulgt av en grei hvitvin til maten og kaffe til desserten. Super!

Naa er det snart tomt for euros paa mitt leide tastatur, samt at jeg er drit lei AZERTY-helvetet. Jeg gaar for aa finne en bar naer Montparnasse for aa vente paa selskap til middag. Au revoir!

Da er det en stund siden det er kommet noe fra denne kanten. Det har kanskje ikke manglet paa noe aa skrive om, men det har vaert mangel paa skrivekloe. Ikke at jeg har saa veldig med skrivekloe naa heller, men noe maa man gjoere i paavente av at ettersvetting fra droey time loeping i Bois de Boulogne skal gi seg.

Som de fleste med gode geografikunnskaper, eller litt google-skillz, naa har skjoent saa befinner jeg meg i Paris, saann omkring midten av Rue de l’Arc de Triomphe. Dersom noen stusser paa mangelen av vanlig æøå skyldes dette at jeg skriver paa et laant AZERTY-tastatur. Det finnes mer behagelige aspekter ved det aa vaere i Frankrike enn rasert tastatur-layout.

Noen lurer kanskje paa hva jeg gjoer her, og det skal jeg svare kort og greit paa: Rien! Akkurat; ingenting, null og niks. Jeg driver rett og slett dank. Loffer rundt paa konditorier, spiser god mat (gjerne i godt selskap), loeper, leser, etc. I gaar var jeg en tur innom Time Square (her utfordrer jeg folks google-skillz) og der var det mye bra. Dessverre har jeg ikke faatt ordnet med proevetur, saa det faar bli neste gang.

I dag skal det jaktes paa nye boeker, siden jeg var dum nok til aa kjoepe bare én (de har egen tast for é her) bok hjemme. Selvsagt var den saapass interessant og lettlest at den snart er utlest. Dersom noen andre leter etter lesestoff kan jeg anbefale Gunnar Soendstebyes “Rapport fra nr 24″.

Foer jeg kom hit var jeg forresten en snartur innom Trondheim. Fint der ogsaa. Til dere som har sett bilder fra sovjetfest kan jeg bare si at de ikke hadde raad til saa mye klaer der i oest, saa det var et noeye gjennomtenkt kostyme. Dere andre kan naa faa tygge paa den og lure paa hva for noe moro dere gikk glipp av.

Peace out, naa er det tid for dusj og lunch, selv om det nok ikke heter lunch paa disse trakter. Fine!