asbjorjo.org

Da skal jeg prøve meg som anmelder av stæsh. For de som forventer terningkast og greier må jeg nok skuffe, noen karakterskala finnes heller ei, men jeg skal i alle fall si hva jeg synes om greiene.

På slutten av fjoråret fikk jeg plukket opp et sett Mavic Cosmic Carbone Pro for en rimelig penge. Hjulene er ikke lenger i produksjon, men det finnes noen rester å få kjøpt og en del brukte sett rundt omkring. Dette er forøvrig mitt første forsøk med høyprofilhjul.

Førsteinntrykket av hjulene er bra, bortsett fra de gyselige gule dekalene fra Mavic. Heldigvis lar disse seg pelle av uten bruk av noe verktøy eller varmepistol, så noe stort problem er det ikke. Enkelte har kanskje en sykkel de passer til, selv om det ikke anbefales.

Hjulene kommer med en del utstyr som er greit å ha:

• Eikenøkkel
• Verktøy for å holde flate eiker ved justering
• Verktøy for å justere nav
• Ventilforlengere
• Hjulposer

Ventilforlengerne er ikke det beste utstyret som følger med. De er i messing, og derfor rimelig tunge. Dette gjør at du bare kan glemme å kjøre med de skrudd i, om du ikke balanserer felgen med vekt på motsatt side eller holder deg under 20 km/t. De har heller ingen pakning rundt ventilen, så man må til med gjengetape for å få tetning.

Hjulene er veldig stive og gode å kjøre på. De er greie å aksellerere på, selv om de med sine 1510 gram ikke er noen lettvektshjul. 52 mm felgprofil hjelper på når man kommer opp i fart, og de er overraskende greie å kjøre på i sidevind. Om det er mye kastevind fra siden vil jeg dog anbefale et annet forhjul.

En sak som kan være verdt å merke seg er at de er absolutt skrot å bremse på i regnvær. Mavic har på ingen måte behandlet bremseflatene spesielt, slik at disse er dekt med den samme blanke epoksyen som resten av felgen. Dette gjør at de stopper fint i tørt vær, men med en gang det kommer fukt på bremseflatene er det lite til ingen bremseeffekt (spesielt med litt fart).

Selv om dette nok ikke er et hverdagssett, virker de absolutt solide nok til å kjøres mye på norske veier. Prisen er nok også et godt argument for at det ikke er å foretrekke, og mange har også motforestillinger mot å kjøre på tubular til hverdags. Selv har jeg brukt de til jobb i lengre perioder, siden jeg ofte starter treningsturer like etter jobb, uten noen som helst problemer.

Dagens Næringsliv hadde en sak om dette i dag, og jeg undres: Hva pokker er dette for noe fjas? Jeg finner dette i Bokmålsordboka:

støy -en (av *støye) uønsket el. ubehagelig lyd, bråk (II), spetakkel være plaget av s- fra trafikken / s- fra naboleiligheten / lage s- / s- og spetakkel

musik’k -en (gr musike (tekhne) ‘(kunsten til) musene’, se muse)

1. (kunsten å sette sammen el. framføre) toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni; tonekunst; komposisjon(er); spill barokkm-, dansem-, folkem-, orgelm-, popm- / undervise i m- / studere m- / høre på, lytte til m- / sette m- til et dikt / norsk m- / klassisk m- / Bartoks m- / sang og m- / med, for full m- med alle instrumenter; av alle krefter / levende m-, se *levende / være, lyde som m- i ørene være, lyde behagelig
2. særl i bf: orkester, korps hornm-, skolem- / der kommer m-en / m-en spilte opp

Javel, tenker jeg da. Hvordan får man dette til å henge på greip?

Musikk er altså noe som skal være i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni, mens støy er ubehagelig lyd, bråk, spetakkel.

Det er nærliggende å se dette analogt med det fagområdet hvor jeg har mitt levebrød. Hos oss vil da musikk tilsvare signal, noe ønsket, mens støy er noe uønsket som tilslører signalet og skaper problemer. Folk betaler faktisk lassevis med penger for å bli kvitt den forbaskete støyen, så hvorfor i heite huleste vil noen gå ned til den lokale musikksjappa for å kjøpe en plate med akkurat det samme rælet på? Kanskje en ny forretningsidé for selskaper som driver med seismisk prosessering kan være å gi ut alt de fjerner fra dataene på CD og kalle det kunst?

Det morsomste er at disse typene som lager denne støyen sannsynligvis får støtte av mine skattepenger, fantastisk.

For de som lurer fælt, og dere er nok mange, på hvordan det går med kjøkkenet så kan jeg opplyse om at det nå er ferdig og klart til bruk. I mangel på noen skikkelig bilder, gir jeg heller nok en smakebit og venter med det ferdige resultatet til senere.

Slik ble det med fliser på veggen:

Dere få som har fått med dere at jeg har forsøkt å blåse liv i dette blog-prosjektet, frykter kanskje at det allerede er dødt og begravet? Frykt ei, jeg har bare vært opptatt på andre fronter de siste dagene.

For snart ett år siden flyttet jeg til Stavanger for å starte med lønnet arbeid på heltid. Ingen spesielt gunstig situasjon å være i, men når den akademiske karrieren er over må man nesten finne andre måter å finansiere tørsteslukking på enn Lånekassen. I og for seg like greit, siden denne Lånekassen ikke er overdrevent generøs av seg.

En stund etter å ha flyttet til Stavanger måtte jeg nesten ha et sted å bo. Slike steder vokser ikke på trær, selv om det ofte ofres mye trær for å konstruere de. Leiemarkedet i Stavanger er strengt tatt et marked man ugjerne vil delta på, så da ble det kjøp. “Gille det”, som de sier her nede.

Problemet med denne kåken man da fikk kjøpt, var at kjøkkenet var ganske dass. En noe enkel innredning i hvitt, litt pussige løsninger for å få skapene til å gå opp i 2,20 meter bredde og preg av hærverkoppussing. Resultatet var at det ble nødvendig å skifte ut dette kjøkkenet. Og hvor mye stress kan det være? Ganske mye, skulle det vise seg.

Først måtte man flytte en vegg, siden 2,20 meter er en latterlig bredde på et kjøkken. Bak veggen var det en gang, i gangen var det et skap, et gulv og ymse annet dill. Skapet ramlet fra hverandre da man skulle flytte det, under skapet var det intet belegg på gulvet og veggen måtte ned. Litt mer arbeid. Inni veggen var det også en stålbjelke som holdt taket, som også nyttegjør som gulv for de i etasjen over. Enda litt mer arbeid, siden bjelken ikke lar seg flytte og dermed havner midt inni noen kjøkkenskap. Ugunstig.

På tross av alt dette tullet (det var enda litt mer, men nå får det være måte på å røre før poenget kommer) fikk vi i helgen lempet inn det meste av kjøkkenet og skrudd det på plass. Enkelte vil kanskje lure på hvor denne bjelken er. Den er da altså til høyre, helt i ytterkant av de første bildene og innenfor høyskapet i de senere.

Bildene er tatt med mobilkamera, men det kan hende det dukker opp noen bedre bilder så snart ting blir enda litt mer ferdig.

Fint ja?

Nå skal man være forsiktig med å ta ting ut av kontekst, men jeg kan bare ikke la være etter å ha sett dette i en jobbannonse for en stilling i marin innsamling:

• Relevant experience can compensate for lack of formal education
• Ex-military service personnel are encouraged to apply

Jasså? Hva er det egentlig de skal drive med? Jeg ser i alle fall jeg kan være like glad jeg kom meg på land med en gang.

Etter en lengre periode borte fra denne blog-bølgen, har Kokomannen bestemt seg for å gjøre comeback. HURRA!

Han er nå mer bitter og grinete enn noensinne, så det blir sannsynligvis lite solskinn og hygge her. Om du er et overdrevent positivt menneske, gjør du nok best i å lese noe annet. Vel, med mindre du, som Herr Koko, ser på det å være overdrevent positivt som en alvorlig samfunnstrussel.

Mye har skjedd siden det sist var aktivitet i denne støvete kroken av internetten, og det kan hende det kommer en oppsummering. Sannsynligvis ikke, men følg med likevel da det stadig skjer noe nye og relativt lite spennende i Kokomannens univers.