asbjorjo.org

Da er det på tide med litt sykkelstæsj her igjen. I dag tenkte jeg å si noen ord om hva jeg symes om Time sine pedaler, i alle fall de av Time sine pedaler jeg har prøvd.

Time RXS Ulteam

Etter at jeg kjøpte ny sykkel måtte jeg også ha nye pedaler, de gamle sto tross alt skrudd på den som forsvant. Før har jeg kjørt på Shimano Ultegra, men var klar for noe nytt og bedre denne gangen. Jeg landet da på Time RXS Ulteam.

Det viktigste argumentet for valget var at de ser jævlig bra ut. Etter å ha kjørt noen kilometer på de kan jeg nå si at det var et heldig valg. De har en god plattform og er enkle å komme inn og ut av. I tillegg har de god mulighet for å la foten bevege seg i sideretningen uten motstand, dette er visstnok bra for folk med råtne knær. Man kan også Q-faktor med å bytte klossene på venstre og høyre sko, noe som sikkert er fint.

For de som liker å sprade rundt i målrområdet, eller andre steder, kan det også være verdt å merke seg at RXS-klossene har noe gummiknotter og greier som gjør at de ikke sklir like lett som f.eks SPD-SL. Lite kult å gå på ræva når du skal sprade.

På den tekniske siden er det også mye fint å si. Pedalkropp i noe komposittgreier med karbonforsterkning og hul aksling i titan gjør at Time påstår de veier 183 gram for et par, noe som er hårfint lettere enn Look Kéo HM Ti. Look-pedalene er også dyrere, så her er det både kroner og gram å spare.

Time Atac XS

Nå har det seg også slik at jeg har en terrengsykkel jeg av til bruker. Svært sjelden jeg bruker den i terrenget, men det er greit med skikkelige pedaler likevel. Så etter positive opplevelser med landeveispedaler fra Time gikk jeg til anskaffelse av et sett Time Atac XS til denne saken.

Akkurat som med RXS kan man gjøre små justering ved å bytte høyre og venstre kloss. Her er det dog utløsningsvinkel og ikke Q-faktor som endres. Det er også mulig å klikke inn på begge sider av pedalene, noe som er fint for klønete folk som meg. Mekanismen ser ut til å være rimelig robust mot drit, og akkurat som på RXS har de vært godt å holde ting enkelt og funksjonelt.

På disse pedalene er det ikke like mange fancy ord i de tekniske spesifikasjonene, men de finnes også i en utgave tilsvarende Ulteam for de som er glad i slike ord. I den vanlige, og billigste, utgaven kommer de med kropp i noe komposittgreier (altså plast) og med stålaksling. Time oppgir en vekt på 350g, om dette er lett eller ikke får du spørre noen som har peiling på sånn terrenggreier om.

Det eneste virkelig negative jeg kan komme på å si om pedalene til Time er at de er litt kronglete å få tak i her til lands, men det er ikke verre enn at man kan bestille fra CRC, PBK, Cyclecomponents eller noen andre utlendinger for en rimelig penge.

Denne gangen var det dog ikke jeg som endte opp som passasjer.

På vei hjem fra en liten sammenkomst hos en kollega kom jeg over en kar som hadde funnet det for godt å legge seg til midt på gang- og sykkelveien. Pladask rett ut på ryggen. Etter å ha lagt ham i stabilt sideleie og gjort en del forsøk på å få kontakt, så jeg ingen annen utvei enn å ringe etter noen profesjonelle. De kom til stedet etter omkring fem minutter og gjorde nye forsøk på å oppnå kontakt.

Etter et par forsøk fikk de ham i en slags våken tilstand, men så seg etterhvert likevel nødt til å ta ham med seg. Ikke fullt så festlig avslutning på noe som tydeligvis har startet som en skikkelig halloi-aften..

Da er nok en helg forbi, og det uten noe særlig kaos. Her kommer det ingen jordskjelv som jazzer opp tilværelsen heller, i alle fall ikke etter at de startet med injeksjonsprogrammer på Ekofisk.

Så hva har skjedd? Tja, jeg har bestilt med spisebord, det er fint. Jeg bestilte stoler forrige helg, men klarte ikke helt å bestemme meg for hvilket bord som passet best. Etter litt frem og tilbake denne uka, ble jeg til slutt enig med meg selv.

Ikke helt som på bildet, siden jeg skal ha annet trekk på stolene. De blir fortsatt i lakkert eik, mens bordet blir såpevasket eik heltre. Siden danskene er såpass glade i uttrekk, gjerne med snodige løsninger (en tur innom hjemmesiden deres anbefales), kan bordet være et sted mellom 150 og 306 cm langt. Om jeg føler for å ha gjester sittende i senga mi er det mulig å kjøpe en ekstra plate og dra det til 358 cm.

Alright, nok reklame. Det er et stilig bord og pene stoler, var vel egentlig det jeg ville si.

Ellers var jeg en snartur innom en hifi-sjappe her i byen og bestilte LP-spiller. Det kan av og til være en interessant opplevelse å tusle innom et skikkelig hifi-asyl, men her var det overraskende lite fokus på overprisede signalkabler og høyttalerkabler til en kvart årslønn per meter.

Kanskje de skjønte at folk som skal ha LP-spiller driter i høykvalitets digitale signalkabler? Hvem vet, hyggelige og rimelig fornuftige var de i alle fall. Det endte faktisk med at jeg kjøpte en billigere spiller enn jeg først hadde tenkt. Så da er det bare å vente et par dager, så kommer en Rega P3-24 min vei. Da gjenstår det bare å se om min ører klarer å høre forskjell på den og den bedritne NAD-spilleren jeg har nå. Hvis ikke burde jeg jo kjøpt den til ca dobbelt så mye siden den i alle fall ser litt bedre ut, hehe.

Jau, så har jeg formelt fullført første “trinn” av min karriere og fått mere lønn. Yay!

…og snart er det helg. Dette lover ikke bra. Får vel bare fortsette med kaffe og vann utover dagen i håp om at det retter på ting. Hvis ikke blir det vel bare å sette på Jokke og la det stå til.

Hiver også med et par bilder til dere som ville ha oppdatering etterhvert som ting ble blått, svart og hva det nå skulle være. Det gikk dessverre ikke sånn.

Er jo nesten slik at jeg kan gjenoppta jakten på sengevarmer igjen.

Tittelen og bildene sier det meste, men jeg kan likevel utdype litt.

I går, lørdag, var jeg på sykkeltur med Jens. Det var helt greit vær, fine forhold og jeg vil si vi hadde det ganske fint. Så, på vei ned RV508 mot Hommeland ble det fort mindre fint.

Ned der er det en passelig bratt bakke med en del fine svinger man kan kjøre litt fort i. Som noen nå kanskje har skjønt har jeg nå testet omtrent hvor fort man kan kjøre i disse svingene. 70 km/t er for mye.

Det er nemlig et sted hvor det er først en høyresving, så en litt krappere venstresving. Jeg satset godt i >65 km/t gjennom den første, tråkket på og hadde like over 70 km/t på vei inn i den andre. Her legger jeg maks ned når jeg skjønner dette kanksje går i kjappeste laget. Det går ganske bra frem til halvveis inn i svingen, da er det slutt på friksjon mellom dekk og vei. “Skræææææsj” mente Jens det sa, før jeg og sykkel sklei inn i autovernet. “BANG!” sa det da…

Etter å ha blitt slengt litt opp i lufta, smørt ned i grusen og kastet ut i veien vil jeg si at det gikk relativt greit. Ingen brukne bein, ingen knekte tenner, noen skrubbsår og sikkert en solid kakk i knotten. Sykkelen fikk en solid trøkk, så ramma må nok kasseres.

Så hvordan kjennes det nå? Vel, stiv i knærne, stiv i venstre skulder, stiv i hofta, vondt i ansiktet, vondt i kneet, vondt i stoltheten. Med andre ord ganske bra.