asbjorjo.org

Da har jeg vært en tur østover for å vurdere en mulighet for ny ramme etter kræsjen jeg hadde tidligere i høst. På et vis har det gjort ting greiere, siden jeg nå vet hvordan det ene alternative ser ut “live”. På den andre siden er det litt kjipt fordi den ser mye bedre ut enn på bilder. Derfor sitter jeg nå med to seriøse kandidater til ny rittsykkel.

Carrera Phibra

Carrera er for de fleste en ukjent sykkelprodusent fra Italia, og med en relativt begrenset produksjon blir det nok aldri sykler for massene. Liten produksjon har noen fordeler. Blant annet har de mulighet til å bygge sykler på mål fra rytter, noe som er ganske kult. Ikke særlig nyttig om man ikke har en veldig sær kropp, men absolutt noe som gjør de noe mer attraktive.

Phibra er toppmodellen til Carrera, med et ganske utradisjonelt utseende. Dette er den jeg eventuelt skal ha, i det de kaller fargekode R101. Dessverre får jeg nok ikke råd til de hjulene som står på.

Time VXRS Ulteam World Star

Time er en fransk sykkelprodusent, og kanskje noe mer kjent for folk flest. De har heller ingen enorm produksjon, noe som sikkert skyldes at de bygger i Frankrike og derfor tar seg godt betalt for rammene sine.

VXRS Ulteam Worldstar (heftig navn, worldstar betyr forresten ikke noe mer enn at den er hvit) er den klassiske toppmodellen til Time. Til 2009 kommer de med en noe mer “space age” RXR Ulteam, basert på temporamma RXR Chrono. RXR Ulteam er uaktuell siden den minner for mye om gamle Ridley Noah og prisen nok vil bli i det latterlige segmentet.

Så, hvilken skal jeg ha? Si det.. På den ene siden står det en italiensk målbygd og unik ramme, på den andre en enklere fransk fryd for øyet.

Om noen skulle lure på om den ene er teknisk overlegen den andre, så vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tviler dog på at det er noen enorm forskjell. Dette er mer et valg for hjertet enn fornuften, og innspill mottas selvsagt med takk.

Da har jeg nok en gang forsøkt å løpe til og fra kontoret. Litt mindre stiv denne gangen, men klarte å få krampe i begge leggene da jeg satt i soafen i kveld. Ikke helt uventet, siden jeg nok var noe på nedsiden av normal væskebalanse. Veide 77,4 kg da jeg sto opp i morgest, veide 75,1 kg da jeg kom hjem fra jobb. Oops, sånn kan det gå.

Uansett ser det ut til at løpinga går ganske greit. Det tar en knapp time hver vei om jeg guffer på akseptabel puls, noe som vil si snitt på >180. Forhåpentligvis går pulsen ned eller farten opp i løpet av vinteren, om da ikke knærne ryker før effekten kommer.

Grunnen til at jeg gidder løpe til jobb er litt fordi jeg blir jævlig ensidig trent av å bare sykle, noe som er dumt når jeg har lovet at jeg skal korte ned tiden min fra Holmenkollstafetten en del til neste år, og litt fordi det svir godt med kalorier. Må jo passe på så jeg ikke fyker over vektgrensa for en del av sykkelutstyret i løpet av vinteren.

Et nærmest obligatorisk spørsmål når jeg forteller folk at jeg driver med landeveissykling, og gjerne bruker landeveissykkel til jobb, er “Punkterer du ikke mye med så tynne dekk da?” Svaret er et klart nei.

Jeg har kan fint sykle flere tusen kilometer med et hjulsett på landeveissykkelen uten å punktere. På den forrige sykkel, den før den jeg kræsjet, hadde jeg godt over 3000 km på samme dekk/slange uten punkteringer. Hvor langt det til slutt gikk før det sa pang før du spørre han som rappet den om.

På den forbaskete terrengsykkelen, derimot, smeller det titt og ofte. Da er det sikkert mang en gluping som tenker at det er jo fordi terrengsykler kjøres hardere og utsettes for større påkjenninger i skog og mark. Vel, jeg bruker min til og fra jobb.

Jeg har syklet Gamle Strynefjellsvei med landeveissykkel uten problemer. Feltet jeg lå i bestemte at vi skulle sette maksfart omkring 40 km/t, det er ganske mye mer enn jeg får ved å småtråkke til og fra jobb. Det vil si at de hjulene nok fikk en del mer hjuling enn de på terrengsykkelen får på de 12 kilometrene herfra til kontoret.

Konklusjon? Punkteringsriskoen på landeveissykkel er ekstremt overdrevet av folk som har opplevd hvor mye de punkterer på disse fordømte terrengsyklene, og dermed automatisk tror at smalere dekk gir flere punkteringer.

Og før en eller annen dust trekker frem hvor mye det punkteres i ritt som Paris-Roubaix: Sjekk noen bilder av veien de sykler på, så skjønner du at det er pent lite punkteringer der også.

Ja, det har vært noe nedetid på sutrespalten min. Noen som merket det? Nå har det jo ikke skjedd så himla mye siden siste, så kanskje det var like greit at internetten tok en pause.

På lørdag stakk jeg innom kontoret for å sjekke status på en jobb jeg startet på fredag. I et svakt øyeblikk tenkte jeg dette var en flott anledning til å teste hvordan beina tåler løping. Svaret er at det tåler de ikke noe særlig, i alle fall ikke 2×12 km. Stiv som en stokk frem til tirsdag. Ulurt.

Heldigvis var det lite utskeielser resten av helgen, bortsett fra en snartur på konsert og byen med Arne og en haug arkeologer. De som tror geofysikere er sære, burde møtt denne gjengen, høhø. Konserten var ikke hva jeg vil kalle en höjdare.

Real Ones, et eller annet Bergensband, på Folken tok ikke særlig av. Nå var det nok ikke den type musikk som ville tatt helt av uansett, men det får nå så være. De hadde noen perioder i løpet av konserten hvor de holdt en litt artig og country-aktig stil som var ganske kurante, men det ble litt for vimsete og lite helhetlig ellers.

Etter konserten var det som det bruker å være, med øl, white russian og fooseball.

..på parkeringsplassen da jeg dro hjem fra jobb, og den ene tilhører sikkert tyttebærpolitiet i resepsjonen.

Hu hei, nok et tegn på at man begynner å bli et voksent (og dermed noe trist) menneske: Planer som går lenger enn førstkommende helg.

Andy stilte nemlig et spørsmål som begynner å bli ganske vanlig: Når kommer du til $sted. Verdien av $sted varierer noe, men i det siste har det gått mye i Trondheim. Nå kommer svaret: 7. november.

Riktignok kommer jeg ikke til Trondheim som sådan, men sannsynligvis til Skatval. I alle fall til å begynne med. Om jeg skal rote meg på noe festlig i Trondheim bør noen stille med en sofa. Jeg har endelig innsett at jeg er for usjarmerende til å satse på at slikt ordner seg i løpet av kvelden, og hotell gidder jeg ikke.

Jeg stikker fra Trondheim igjen allerede 12. november for å møte noe folk fra jobb i Paris, tar toget videre til London enten 16. eller 17. og blir der til 20. november. På kvelden 20. flyr jeg opp til Edinburgh for å se hvordan det står til med Hans Erik frem til jeg returnerer til Stavanger 23. november.

Om jeg får orget litt blir det kanskje en lite rølpetur til Aberdeen i første halvdel av desember også, men det er litt i det blå enn så lenge. Det er også sannsynlig at jeg skal til Oslo i løpet av oktober for å se på en kandidat til ny ramme.