asbjorjo.org

Siden jeg er litt treg av meg kommer et lite sammendrag av turen for å besøke Hans Erik først nå.

Jeg og Arne bestemte for en stund siden at det var på tide at vi dro over og lagde litt trøbbel for Hans E, og tilfeldigvis valgte vi samme helg som Siv også skulle besøke kaffekokeren. Med andre ord var det ganske så stinn brakke i kollektivet. Heldigvis har de stor sofa og enkelte av beboerne har en hang til å ikke benytte seg av sin egen seng, slik at det er gode sovemuligheter for besøkende.

Turen startet i folkelig tid fra Stavanger, men i noe ufolkelige forhold.

Stavanger ved avreise

Etter to små flyturer og en snartur innom Schiphol ankom jeg Edinburgh litt utpå ettermiddagen. Der ble jeg møtt av Siv og Arne, Hans var selvsagt på jobb. Videre program for dagen besto i å skremme Hansi til å søle kaffe (sorry), dumpe bagasje, spise mat, drikke øl og det ryktes at det ble dansing senere på kvelden. Det siste er kun et rykte og har ingen som helst rot i virkeligheten.

Arne, Hansi og Dinner

Vi var innom to utesteder i løpet av kvelden. Det ene hadde usaklig lang kø i baren, men veide opp med fancy lokale og live musikk. Det andre stedet hadde også en del kø i baren, men raskere servering siden de fleste bare skulle ha øl på flaske. Her var lokalet heller skrot og klientellet av en slik art at jeg innså at jeg begynner å bli gammel. Det mest positive må sies å være navnet: Garibaldi’s. Alle som kjenner sin Babylon 5 vet å sette pris på et slikt navn.

Lørdag startet ganske rolig. Siden de andre, bortsett fra Hans som var på jobb, var rimelig treige med å komme seg opp ble det mye PS3 og Need for Speed hva-nå-enn-den-nye-utgaven-heter frem til de klarte å komme seg opp. Vi satset på junk, det vil si frossenpizza, til frokost. Dumt. Det ble bare veldig feil og vi led resten av dagen. Etter frokost ble det en rusletur bort for å møte Arnes venninne Kimberley med kjente. Typisk at de kjente hadde en fyr fra Australia boende i kollektivet sitt.

Folk vi møtte, samt Arne og Siv

Det var på vandringen tilbake mot Peter’s Yard, som da er der Hans Erik jobber, jeg traff på Haren. Mer om det senere.

Hans Erik på jobb

Etter en liten lunch på Peter’s Yard gikk Arne for å sove ut litt, mens jeg og Siv gikk i nord-vestover. Sånn omtrent. Det var litt tynt med åpne butikker dit vi til slutt gikk, men gode muligheter for “window shopping” og så fant vi noe artig lakris med bringebærsmak. Vi fant også en buss som gikk helt tilbake til Hansi, god stil. I det hele tatt en svært så hyggelig lørdagstur.

Viktig å lese hva man putter i seg, særlig etter å ha spist halve pakken...

Resten av dagen gikk med til å lage en fantastisk middag og så sløve på sofaen. Jepp jepp, kjedelig gjeng.

Arne, Helen og Hansi letter snart...

Stakkar Hare må ty til flaska

På søndag var det tid for å gjøre noe passelig finkulturelt, så det meste av dagen ble tilbrakt i botanisk hage. Mye trær, benker, ekorn og annet rart der. Kalt på tærne var det også. Etter en bedre lunch var de tid for å sette kurs mot flyplassen. Det begynte å bli litt knepent med tid, så det hjalp ikke noe særlig at “the frequent airport shuttle” ikke var så altfor “frequent” akkurat i dag. Etter litt venting kom bussen og jeg var på vei mot gamlelandet igjen… Trodde jeg.

På flyplassen fikk jeg nemlig beskjed om at man stengte innsjekk 30 minutter før avgang, og jeg var da fire minutter for sent ute. “Er det så nøye da”, spør jeg og får svar om at sånn er det bare. “Javel ja, kanskje jeg kan stikk på med bare håndbagasje da?” Nei, det gikk i alle fall ikke. Så da var det til en hyggelig dame i billettskranken og bla opp muchos UK pesos for en ny billett, før det ble retur til byen. Nesten inne i byen var det full stopp for bussen fordi veien var full av rugby-fans. Oh joy! Dermed ble det noen kilometer fotmarsj fremfor å sitte på en buss som ikke kom noen vei. Bedre å bidra til trafikstopp enn å sitte og se på.

Lite effektiv trafikkavvikling her

Tilbake til Hansi var det bare å jekke en pils og slapp av, siden flyet tross alt ikke gikk før neste morgen. Litt senere fikk jeg vite av det var innstilt og jeg skulle fly ut tidlig på ettermiddagen. Med andre ord ble det nok en helaften i Skottland. Første stopp for kvelden ble The Dome for å prøve litt drinker med annen farge enn brun. Dette var tydeligvis et noe mer fancy utested enn Garibaldi’s, men klientellet hadde like fullt mer enn nok med å holde seg på beina. De hadde dog veldig fine blomster ved inngangen, fancy lysekrone og et meget velstelt toalett.

Strawberry daiquiri, nam

Etter at de begynte å tulle med lyset og ba oss om å stikke, fant vi veien til en trivelig jazzbar, men ikke før vi hadde inntatt noe lokal mat. Det nærmeste åpne stedet hadde mye å by på i kategorien frityrstekt. Siden jeg strengt tatt ikke var spesielt sulten, fant jeg at dette var en passende anledning for å prøve ut frityrstekt Mars. Absolutt en vinner, så jeg prøvde like gjerne en frityrstekt Bounty også. Ikke like bra, og den så faktisk litt ekkel ut.

Frityrstekt Bounty, gross

Etter noe mer fludium på nevnte jazzbar ble det retur til Casa de Hansi og kubbings. En av de fine greiene med Storbritannia er at drosje er såpass billig at man lett kan bruke det for å komme seg et lite stykke bort i veien. Ingen minstepris på 80 krons der i gården. Mer god stil.

På mandag måtte vi opp i noenlunde folkelig tid. Hans Erik for jobb, Siv for å ta bussen sørover. Jeg og Arne ville egentlig bare rekke frokost på Peter’s Yard før jeg hoppet på bussen til flyplassen. Selvsagt ble det ikke helt som planlagt da Noen™ glemte boka med referansenummer til bussbestilling, slik at jeg og Arne måtte ta turen nedom sentrum med den. Etter dette gikk alt som på skinner.

Frokost

Fly

Schiphol

Sola...

Ja, jeg fant etterhvert ut at dette ikke var noe særlig å skrive om. Det var nok en mye bedre tur å være på enn å skrive/lese om. Lærdom? Vel, dere får bli med på tur vel!

Neste i serien med relativt poengløse reisebrev kommer neste helg, da fra Berlin.

Nå har jeg lovet litt om lange bussturer, så da må jeg også leve opp til det. Det har seg nemlig slik at jeg for tiden er forvist til bussen som transportmiddel til og fra jobb på grunn av noe ugunstige føreforhold for sykkel. Hvem i helsike skulle tro det ville være snø, is og bikkjekaldt her nede i mer enn to dager i strekk? Møkkavinter.

Dette med å ta bussen til jobb er i utgangspunktet ganske kjipe greier, siden jeg først må ta buss til sentrum og skifte til den som ruller ut mot Tananger. Vanligvis er dette unnagjort på en times tid, altså omtrent like lang tid som det tar å løpe ut. Det har seg også slik at fallhøyden for Kolumbus hva punktlighet og service angår ikke er særlig stor, siden forventningene er tilnærmet ikke-eksisterende. I dag klarte de likevel Kolumbus å overgå seg selv, ikke at dette egentlig er deres feil, men det føles godt å fruste litt mot de mens jeg først er i gang.

En eller annen skrotnisse i teknisk etat (eller hva det nå heter) har nemlig funnet ut at man skal gjøre et eller annet med omtrent hver eneste veistubb her nede. I utgangspunktet er det ikke noe galt med det, men når de bestemmer seg for at det er en god idé å gjøre noe med en relativt sterkt traffikert veistubb sånn mellom klokken 7 og 9 en onsdag morgen, vil jeg si at det er noe veldig galt med virkelighetskontakten. Nå ligger selvsagt også noe av ansvaret hos entrepenøren, i dette tilfellet Risa, som står og graver midt i veien, men de har da tydeligvis fått lov til det.

Saken har dukket opp hos NRK Rogaland, hvor en eller annen klovn forklarer at de hadde plangt å være ferdig til klokken 6. Javel ja, men hvorfor i helsike står du da og graver midt i veien klokken 8 mann? Det er greit at ting ikke går etter planen, og da må man tilpasse seg litt. Her kommer da to valg. Enten kan man fortsette å grave og blåse en lang marsj i resten av verden, for eksempel ved å drite i å sette opp skilt om at veien for alle praktiske formål er stengt, eller så kan man altså fylle igjen hullet sitt og vente til den verste trafikken har gitt seg før man graver seg ferdig. Hvordan noen kan få for seg at det første alternativet er en god løsning er for meg et mysterium.

Resultatet av denne amatørmessige oppvisningen i prosjektstyring endte altså med at bussturen fra Tasta til Tanager tok drøye to timer.

Av en eller annen grunn var det også et realt kaos på vei hjem også, selv om jeg dro relativt sent fra jobb. Kanskje fordi alle de som normalt slutter på jobb mellom fire og fem har sittet en times tid ekstra på jobb for å kompensere for nisseriet om morgenen.

Fritt etter det fremmedspråklige uttrykket “back in business”. Hvor lenge det varer gjenstår enda å se, men vi satser på minst to uker. Bank i bordet og hæla i taket!

Mer på temaene lange bussturer, lange flyturer, frityrstekt sjokolade, hyggelige mennesker og sykkel kommer snart.