asbjorjo.org

Nå har jeg lovet litt om lange bussturer, så da må jeg også leve opp til det. Det har seg nemlig slik at jeg for tiden er forvist til bussen som transportmiddel til og fra jobb på grunn av noe ugunstige føreforhold for sykkel. Hvem i helsike skulle tro det ville være snø, is og bikkjekaldt her nede i mer enn to dager i strekk? Møkkavinter.

Dette med å ta bussen til jobb er i utgangspunktet ganske kjipe greier, siden jeg først må ta buss til sentrum og skifte til den som ruller ut mot Tananger. Vanligvis er dette unnagjort på en times tid, altså omtrent like lang tid som det tar å løpe ut. Det har seg også slik at fallhøyden for Kolumbus hva punktlighet og service angår ikke er særlig stor, siden forventningene er tilnærmet ikke-eksisterende. I dag klarte de likevel Kolumbus å overgå seg selv, ikke at dette egentlig er deres feil, men det føles godt å fruste litt mot de mens jeg først er i gang.

En eller annen skrotnisse i teknisk etat (eller hva det nå heter) har nemlig funnet ut at man skal gjøre et eller annet med omtrent hver eneste veistubb her nede. I utgangspunktet er det ikke noe galt med det, men når de bestemmer seg for at det er en god idé å gjøre noe med en relativt sterkt traffikert veistubb sånn mellom klokken 7 og 9 en onsdag morgen, vil jeg si at det er noe veldig galt med virkelighetskontakten. Nå ligger selvsagt også noe av ansvaret hos entrepenøren, i dette tilfellet Risa, som står og graver midt i veien, men de har da tydeligvis fått lov til det.

Saken har dukket opp hos NRK Rogaland, hvor en eller annen klovn forklarer at de hadde plangt å være ferdig til klokken 6. Javel ja, men hvorfor i helsike står du da og graver midt i veien klokken 8 mann? Det er greit at ting ikke går etter planen, og da må man tilpasse seg litt. Her kommer da to valg. Enten kan man fortsette å grave og blåse en lang marsj i resten av verden, for eksempel ved å drite i å sette opp skilt om at veien for alle praktiske formål er stengt, eller så kan man altså fylle igjen hullet sitt og vente til den verste trafikken har gitt seg før man graver seg ferdig. Hvordan noen kan få for seg at det første alternativet er en god løsning er for meg et mysterium.

Resultatet av denne amatørmessige oppvisningen i prosjektstyring endte altså med at bussturen fra Tasta til Tanager tok drøye to timer.

Av en eller annen grunn var det også et realt kaos på vei hjem også, selv om jeg dro relativt sent fra jobb. Kanskje fordi alle de som normalt slutter på jobb mellom fire og fem har sittet en times tid ekstra på jobb for å kompensere for nisseriet om morgenen.