asbjorjo.org

Jada, siden valutaen her på berget har gått på dunk og det har vært så mye tjas og mas med å få den ramma jeg virkelig vil ha, har jeg tatt grep og bestilt en alternativ ramme. Probike har noen sponsorrammer fra da Team Byggkjøp kjørte RAAM. Den jeg plukket opp er en BMC Pro Machine, eller BMC SLC01 Team White om man vil.

BMC SLC01 Team White

Siden jeg har tenkt å bruke denne som trenings- og muligens reiseramme, gidder jeg ikke hive på den Record-gruppen jeg har liggende. Derfor vil den få en 2008 Chorus kompakt-gruppe jeg fant på tilbud hos Total Cycling. Hjul har jeg nok av fra før, så der skjer det ikke noe. Jeg vil også resirkulere styre (3T Rotundo Pro) og stem (3T ARX Team) fra vraket og bestille opp nytt senere.

I tilfelle noen skulle tro at jeg begynner å bli slapp på gamledagene og skal trille rundt på 50/34 (altså vanlig kompaktkrank), kan jeg berolige med at jeg har bestilt 52/38 drev fra Spécialités TA. Jeg vil selvsagt beholde 50/34 til virkelig bratte dager.

Det kommer en oppdatering med flere bilder og slikt så snart alt dette finner veien til Rimi.

Da har jeg vært en tur østover for å vurdere en mulighet for ny ramme etter kræsjen jeg hadde tidligere i høst. På et vis har det gjort ting greiere, siden jeg nå vet hvordan det ene alternative ser ut “live”. På den andre siden er det litt kjipt fordi den ser mye bedre ut enn på bilder. Derfor sitter jeg nå med to seriøse kandidater til ny rittsykkel.

Carrera Phibra

Carrera er for de fleste en ukjent sykkelprodusent fra Italia, og med en relativt begrenset produksjon blir det nok aldri sykler for massene. Liten produksjon har noen fordeler. Blant annet har de mulighet til å bygge sykler på mål fra rytter, noe som er ganske kult. Ikke særlig nyttig om man ikke har en veldig sær kropp, men absolutt noe som gjør de noe mer attraktive.

Phibra er toppmodellen til Carrera, med et ganske utradisjonelt utseende. Dette er den jeg eventuelt skal ha, i det de kaller fargekode R101. Dessverre får jeg nok ikke råd til de hjulene som står på.

Time VXRS Ulteam World Star

Time er en fransk sykkelprodusent, og kanskje noe mer kjent for folk flest. De har heller ingen enorm produksjon, noe som sikkert skyldes at de bygger i Frankrike og derfor tar seg godt betalt for rammene sine.

VXRS Ulteam Worldstar (heftig navn, worldstar betyr forresten ikke noe mer enn at den er hvit) er den klassiske toppmodellen til Time. Til 2009 kommer de med en noe mer “space age” RXR Ulteam, basert på temporamma RXR Chrono. RXR Ulteam er uaktuell siden den minner for mye om gamle Ridley Noah og prisen nok vil bli i det latterlige segmentet.

Så, hvilken skal jeg ha? Si det.. På den ene siden står det en italiensk målbygd og unik ramme, på den andre en enklere fransk fryd for øyet.

Om noen skulle lure på om den ene er teknisk overlegen den andre, så vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tviler dog på at det er noen enorm forskjell. Dette er mer et valg for hjertet enn fornuften, og innspill mottas selvsagt med takk.

Et nærmest obligatorisk spørsmål når jeg forteller folk at jeg driver med landeveissykling, og gjerne bruker landeveissykkel til jobb, er “Punkterer du ikke mye med så tynne dekk da?” Svaret er et klart nei.

Jeg har kan fint sykle flere tusen kilometer med et hjulsett på landeveissykkelen uten å punktere. På den forrige sykkel, den før den jeg kræsjet, hadde jeg godt over 3000 km på samme dekk/slange uten punkteringer. Hvor langt det til slutt gikk før det sa pang før du spørre han som rappet den om.

På den forbaskete terrengsykkelen, derimot, smeller det titt og ofte. Da er det sikkert mang en gluping som tenker at det er jo fordi terrengsykler kjøres hardere og utsettes for større påkjenninger i skog og mark. Vel, jeg bruker min til og fra jobb.

Jeg har syklet Gamle Strynefjellsvei med landeveissykkel uten problemer. Feltet jeg lå i bestemte at vi skulle sette maksfart omkring 40 km/t, det er ganske mye mer enn jeg får ved å småtråkke til og fra jobb. Det vil si at de hjulene nok fikk en del mer hjuling enn de på terrengsykkelen får på de 12 kilometrene herfra til kontoret.

Konklusjon? Punkteringsriskoen på landeveissykkel er ekstremt overdrevet av folk som har opplevd hvor mye de punkterer på disse fordømte terrengsyklene, og dermed automatisk tror at smalere dekk gir flere punkteringer.

Og før en eller annen dust trekker frem hvor mye det punkteres i ritt som Paris-Roubaix: Sjekk noen bilder av veien de sykler på, så skjønner du at det er pent lite punkteringer der også.

Da er det på tide med litt sykkelstæsj her igjen. I dag tenkte jeg å si noen ord om hva jeg symes om Time sine pedaler, i alle fall de av Time sine pedaler jeg har prøvd.

Time RXS Ulteam

Etter at jeg kjøpte ny sykkel måtte jeg også ha nye pedaler, de gamle sto tross alt skrudd på den som forsvant. Før har jeg kjørt på Shimano Ultegra, men var klar for noe nytt og bedre denne gangen. Jeg landet da på Time RXS Ulteam.

Det viktigste argumentet for valget var at de ser jævlig bra ut. Etter å ha kjørt noen kilometer på de kan jeg nå si at det var et heldig valg. De har en god plattform og er enkle å komme inn og ut av. I tillegg har de god mulighet for å la foten bevege seg i sideretningen uten motstand, dette er visstnok bra for folk med råtne knær. Man kan også Q-faktor med å bytte klossene på venstre og høyre sko, noe som sikkert er fint.

For de som liker å sprade rundt i målrområdet, eller andre steder, kan det også være verdt å merke seg at RXS-klossene har noe gummiknotter og greier som gjør at de ikke sklir like lett som f.eks SPD-SL. Lite kult å gå på ræva når du skal sprade.

På den tekniske siden er det også mye fint å si. Pedalkropp i noe komposittgreier med karbonforsterkning og hul aksling i titan gjør at Time påstår de veier 183 gram for et par, noe som er hårfint lettere enn Look Kéo HM Ti. Look-pedalene er også dyrere, så her er det både kroner og gram å spare.

Time Atac XS

Nå har det seg også slik at jeg har en terrengsykkel jeg av til bruker. Svært sjelden jeg bruker den i terrenget, men det er greit med skikkelige pedaler likevel. Så etter positive opplevelser med landeveispedaler fra Time gikk jeg til anskaffelse av et sett Time Atac XS til denne saken.

Akkurat som med RXS kan man gjøre små justering ved å bytte høyre og venstre kloss. Her er det dog utløsningsvinkel og ikke Q-faktor som endres. Det er også mulig å klikke inn på begge sider av pedalene, noe som er fint for klønete folk som meg. Mekanismen ser ut til å være rimelig robust mot drit, og akkurat som på RXS har de vært godt å holde ting enkelt og funksjonelt.

På disse pedalene er det ikke like mange fancy ord i de tekniske spesifikasjonene, men de finnes også i en utgave tilsvarende Ulteam for de som er glad i slike ord. I den vanlige, og billigste, utgaven kommer de med kropp i noe komposittgreier (altså plast) og med stålaksling. Time oppgir en vekt på 350g, om dette er lett eller ikke får du spørre noen som har peiling på sånn terrenggreier om.

Det eneste virkelig negative jeg kan komme på å si om pedalene til Time er at de er litt kronglete å få tak i her til lands, men det er ikke verre enn at man kan bestille fra CRC, PBK, Cyclecomponents eller noen andre utlendinger for en rimelig penge.

Tittelen og bildene sier det meste, men jeg kan likevel utdype litt.

I går, lørdag, var jeg på sykkeltur med Jens. Det var helt greit vær, fine forhold og jeg vil si vi hadde det ganske fint. Så, på vei ned RV508 mot Hommeland ble det fort mindre fint.

Ned der er det en passelig bratt bakke med en del fine svinger man kan kjøre litt fort i. Som noen nå kanskje har skjønt har jeg nå testet omtrent hvor fort man kan kjøre i disse svingene. 70 km/t er for mye.

Det er nemlig et sted hvor det er først en høyresving, så en litt krappere venstresving. Jeg satset godt i >65 km/t gjennom den første, tråkket på og hadde like over 70 km/t på vei inn i den andre. Her legger jeg maks ned når jeg skjønner dette kanksje går i kjappeste laget. Det går ganske bra frem til halvveis inn i svingen, da er det slutt på friksjon mellom dekk og vei. “Skræææææsj” mente Jens det sa, før jeg og sykkel sklei inn i autovernet. “BANG!” sa det da…

Etter å ha blitt slengt litt opp i lufta, smørt ned i grusen og kastet ut i veien vil jeg si at det gikk relativt greit. Ingen brukne bein, ingen knekte tenner, noen skrubbsår og sikkert en solid kakk i knotten. Sykkelen fikk en solid trøkk, så ramma må nok kasseres.

Så hvordan kjennes det nå? Vel, stiv i knærne, stiv i venstre skulder, stiv i hofta, vondt i ansiktet, vondt i kneet, vondt i stoltheten. Med andre ord ganske bra.

Da skal jeg prøve meg som anmelder av stæsh. For de som forventer terningkast og greier må jeg nok skuffe, noen karakterskala finnes heller ei, men jeg skal i alle fall si hva jeg synes om greiene.

På slutten av fjoråret fikk jeg plukket opp et sett Mavic Cosmic Carbone Pro for en rimelig penge. Hjulene er ikke lenger i produksjon, men det finnes noen rester å få kjøpt og en del brukte sett rundt omkring. Dette er forøvrig mitt første forsøk med høyprofilhjul.

Førsteinntrykket av hjulene er bra, bortsett fra de gyselige gule dekalene fra Mavic. Heldigvis lar disse seg pelle av uten bruk av noe verktøy eller varmepistol, så noe stort problem er det ikke. Enkelte har kanskje en sykkel de passer til, selv om det ikke anbefales.

Hjulene kommer med en del utstyr som er greit å ha:

• Eikenøkkel
• Verktøy for å holde flate eiker ved justering
• Verktøy for å justere nav
• Ventilforlengere
• Hjulposer

Ventilforlengerne er ikke det beste utstyret som følger med. De er i messing, og derfor rimelig tunge. Dette gjør at du bare kan glemme å kjøre med de skrudd i, om du ikke balanserer felgen med vekt på motsatt side eller holder deg under 20 km/t. De har heller ingen pakning rundt ventilen, så man må til med gjengetape for å få tetning.

Hjulene er veldig stive og gode å kjøre på. De er greie å aksellerere på, selv om de med sine 1510 gram ikke er noen lettvektshjul. 52 mm felgprofil hjelper på når man kommer opp i fart, og de er overraskende greie å kjøre på i sidevind. Om det er mye kastevind fra siden vil jeg dog anbefale et annet forhjul.

En sak som kan være verdt å merke seg er at de er absolutt skrot å bremse på i regnvær. Mavic har på ingen måte behandlet bremseflatene spesielt, slik at disse er dekt med den samme blanke epoksyen som resten av felgen. Dette gjør at de stopper fint i tørt vær, men med en gang det kommer fukt på bremseflatene er det lite til ingen bremseeffekt (spesielt med litt fart).

Selv om dette nok ikke er et hverdagssett, virker de absolutt solide nok til å kjøres mye på norske veier. Prisen er nok også et godt argument for at det ikke er å foretrekke, og mange har også motforestillinger mot å kjøre på tubular til hverdags. Selv har jeg brukt de til jobb i lengre perioder, siden jeg ofte starter treningsturer like etter jobb, uten noen som helst problemer.