asbjorjo.org

Da har jeg vært en tur østover for å vurdere en mulighet for ny ramme etter kræsjen jeg hadde tidligere i høst. På et vis har det gjort ting greiere, siden jeg nå vet hvordan det ene alternative ser ut “live”. På den andre siden er det litt kjipt fordi den ser mye bedre ut enn på bilder. Derfor sitter jeg nå med to seriøse kandidater til ny rittsykkel.

Carrera Phibra

Carrera er for de fleste en ukjent sykkelprodusent fra Italia, og med en relativt begrenset produksjon blir det nok aldri sykler for massene. Liten produksjon har noen fordeler. Blant annet har de mulighet til å bygge sykler på mål fra rytter, noe som er ganske kult. Ikke særlig nyttig om man ikke har en veldig sær kropp, men absolutt noe som gjør de noe mer attraktive.

Phibra er toppmodellen til Carrera, med et ganske utradisjonelt utseende. Dette er den jeg eventuelt skal ha, i det de kaller fargekode R101. Dessverre får jeg nok ikke råd til de hjulene som står på.

Time VXRS Ulteam World Star

Time er en fransk sykkelprodusent, og kanskje noe mer kjent for folk flest. De har heller ingen enorm produksjon, noe som sikkert skyldes at de bygger i Frankrike og derfor tar seg godt betalt for rammene sine.

VXRS Ulteam Worldstar (heftig navn, worldstar betyr forresten ikke noe mer enn at den er hvit) er den klassiske toppmodellen til Time. Til 2009 kommer de med en noe mer “space age” RXR Ulteam, basert på temporamma RXR Chrono. RXR Ulteam er uaktuell siden den minner for mye om gamle Ridley Noah og prisen nok vil bli i det latterlige segmentet.

Så, hvilken skal jeg ha? Si det.. På den ene siden står det en italiensk målbygd og unik ramme, på den andre en enklere fransk fryd for øyet.

Om noen skulle lure på om den ene er teknisk overlegen den andre, så vet jeg ærlig talt ikke. Jeg tviler dog på at det er noen enorm forskjell. Dette er mer et valg for hjertet enn fornuften, og innspill mottas selvsagt med takk.

Da har jeg nok en gang forsøkt å løpe til og fra kontoret. Litt mindre stiv denne gangen, men klarte å få krampe i begge leggene da jeg satt i soafen i kveld. Ikke helt uventet, siden jeg nok var noe på nedsiden av normal væskebalanse. Veide 77,4 kg da jeg sto opp i morgest, veide 75,1 kg da jeg kom hjem fra jobb. Oops, sånn kan det gå.

Uansett ser det ut til at løpinga går ganske greit. Det tar en knapp time hver vei om jeg guffer på akseptabel puls, noe som vil si snitt på >180. Forhåpentligvis går pulsen ned eller farten opp i løpet av vinteren, om da ikke knærne ryker før effekten kommer.

Grunnen til at jeg gidder løpe til jobb er litt fordi jeg blir jævlig ensidig trent av å bare sykle, noe som er dumt når jeg har lovet at jeg skal korte ned tiden min fra Holmenkollstafetten en del til neste år, og litt fordi det svir godt med kalorier. Må jo passe på så jeg ikke fyker over vektgrensa for en del av sykkelutstyret i løpet av vinteren.

Et nærmest obligatorisk spørsmål når jeg forteller folk at jeg driver med landeveissykling, og gjerne bruker landeveissykkel til jobb, er “Punkterer du ikke mye med så tynne dekk da?” Svaret er et klart nei.

Jeg har kan fint sykle flere tusen kilometer med et hjulsett på landeveissykkelen uten å punktere. På den forrige sykkel, den før den jeg kræsjet, hadde jeg godt over 3000 km på samme dekk/slange uten punkteringer. Hvor langt det til slutt gikk før det sa pang før du spørre han som rappet den om.

På den forbaskete terrengsykkelen, derimot, smeller det titt og ofte. Da er det sikkert mang en gluping som tenker at det er jo fordi terrengsykler kjøres hardere og utsettes for større påkjenninger i skog og mark. Vel, jeg bruker min til og fra jobb.

Jeg har syklet Gamle Strynefjellsvei med landeveissykkel uten problemer. Feltet jeg lå i bestemte at vi skulle sette maksfart omkring 40 km/t, det er ganske mye mer enn jeg får ved å småtråkke til og fra jobb. Det vil si at de hjulene nok fikk en del mer hjuling enn de på terrengsykkelen får på de 12 kilometrene herfra til kontoret.

Konklusjon? Punkteringsriskoen på landeveissykkel er ekstremt overdrevet av folk som har opplevd hvor mye de punkterer på disse fordømte terrengsyklene, og dermed automatisk tror at smalere dekk gir flere punkteringer.

Og før en eller annen dust trekker frem hvor mye det punkteres i ritt som Paris-Roubaix: Sjekk noen bilder av veien de sykler på, så skjønner du at det er pent lite punkteringer der også.

Ja, det har vært noe nedetid på sutrespalten min. Noen som merket det? Nå har det jo ikke skjedd så himla mye siden siste, så kanskje det var like greit at internetten tok en pause.

På lørdag stakk jeg innom kontoret for å sjekke status på en jobb jeg startet på fredag. I et svakt øyeblikk tenkte jeg dette var en flott anledning til å teste hvordan beina tåler løping. Svaret er at det tåler de ikke noe særlig, i alle fall ikke 2×12 km. Stiv som en stokk frem til tirsdag. Ulurt.

Heldigvis var det lite utskeielser resten av helgen, bortsett fra en snartur på konsert og byen med Arne og en haug arkeologer. De som tror geofysikere er sære, burde møtt denne gjengen, høhø. Konserten var ikke hva jeg vil kalle en höjdare.

Real Ones, et eller annet Bergensband, på Folken tok ikke særlig av. Nå var det nok ikke den type musikk som ville tatt helt av uansett, men det får nå så være. De hadde noen perioder i løpet av konserten hvor de holdt en litt artig og country-aktig stil som var ganske kurante, men det ble litt for vimsete og lite helhetlig ellers.

Etter konserten var det som det bruker å være, med øl, white russian og fooseball.

..på parkeringsplassen da jeg dro hjem fra jobb, og den ene tilhører sikkert tyttebærpolitiet i resepsjonen.

Hu hei, nok et tegn på at man begynner å bli et voksent (og dermed noe trist) menneske: Planer som går lenger enn førstkommende helg.

Andy stilte nemlig et spørsmål som begynner å bli ganske vanlig: Når kommer du til $sted. Verdien av $sted varierer noe, men i det siste har det gått mye i Trondheim. Nå kommer svaret: 7. november.

Riktignok kommer jeg ikke til Trondheim som sådan, men sannsynligvis til Skatval. I alle fall til å begynne med. Om jeg skal rote meg på noe festlig i Trondheim bør noen stille med en sofa. Jeg har endelig innsett at jeg er for usjarmerende til å satse på at slikt ordner seg i løpet av kvelden, og hotell gidder jeg ikke.

Jeg stikker fra Trondheim igjen allerede 12. november for å møte noe folk fra jobb i Paris, tar toget videre til London enten 16. eller 17. og blir der til 20. november. På kvelden 20. flyr jeg opp til Edinburgh for å se hvordan det står til med Hans Erik frem til jeg returnerer til Stavanger 23. november.

Om jeg får orget litt blir det kanskje en lite rølpetur til Aberdeen i første halvdel av desember også, men det er litt i det blå enn så lenge. Det er også sannsynlig at jeg skal til Oslo i løpet av oktober for å se på en kandidat til ny ramme.

Da er det på tide med litt sykkelstæsj her igjen. I dag tenkte jeg å si noen ord om hva jeg symes om Time sine pedaler, i alle fall de av Time sine pedaler jeg har prøvd.

Time RXS Ulteam

Etter at jeg kjøpte ny sykkel måtte jeg også ha nye pedaler, de gamle sto tross alt skrudd på den som forsvant. Før har jeg kjørt på Shimano Ultegra, men var klar for noe nytt og bedre denne gangen. Jeg landet da på Time RXS Ulteam.

Det viktigste argumentet for valget var at de ser jævlig bra ut. Etter å ha kjørt noen kilometer på de kan jeg nå si at det var et heldig valg. De har en god plattform og er enkle å komme inn og ut av. I tillegg har de god mulighet for å la foten bevege seg i sideretningen uten motstand, dette er visstnok bra for folk med råtne knær. Man kan også Q-faktor med å bytte klossene på venstre og høyre sko, noe som sikkert er fint.

For de som liker å sprade rundt i målrområdet, eller andre steder, kan det også være verdt å merke seg at RXS-klossene har noe gummiknotter og greier som gjør at de ikke sklir like lett som f.eks SPD-SL. Lite kult å gå på ræva når du skal sprade.

På den tekniske siden er det også mye fint å si. Pedalkropp i noe komposittgreier med karbonforsterkning og hul aksling i titan gjør at Time påstår de veier 183 gram for et par, noe som er hårfint lettere enn Look Kéo HM Ti. Look-pedalene er også dyrere, så her er det både kroner og gram å spare.

Time Atac XS

Nå har det seg også slik at jeg har en terrengsykkel jeg av til bruker. Svært sjelden jeg bruker den i terrenget, men det er greit med skikkelige pedaler likevel. Så etter positive opplevelser med landeveispedaler fra Time gikk jeg til anskaffelse av et sett Time Atac XS til denne saken.

Akkurat som med RXS kan man gjøre små justering ved å bytte høyre og venstre kloss. Her er det dog utløsningsvinkel og ikke Q-faktor som endres. Det er også mulig å klikke inn på begge sider av pedalene, noe som er fint for klønete folk som meg. Mekanismen ser ut til å være rimelig robust mot drit, og akkurat som på RXS har de vært godt å holde ting enkelt og funksjonelt.

På disse pedalene er det ikke like mange fancy ord i de tekniske spesifikasjonene, men de finnes også i en utgave tilsvarende Ulteam for de som er glad i slike ord. I den vanlige, og billigste, utgaven kommer de med kropp i noe komposittgreier (altså plast) og med stålaksling. Time oppgir en vekt på 350g, om dette er lett eller ikke får du spørre noen som har peiling på sånn terrenggreier om.

Det eneste virkelig negative jeg kan komme på å si om pedalene til Time er at de er litt kronglete å få tak i her til lands, men det er ikke verre enn at man kan bestille fra CRC, PBK, Cyclecomponents eller noen andre utlendinger for en rimelig penge.

Denne gangen var det dog ikke jeg som endte opp som passasjer.

På vei hjem fra en liten sammenkomst hos en kollega kom jeg over en kar som hadde funnet det for godt å legge seg til midt på gang- og sykkelveien. Pladask rett ut på ryggen. Etter å ha lagt ham i stabilt sideleie og gjort en del forsøk på å få kontakt, så jeg ingen annen utvei enn å ringe etter noen profesjonelle. De kom til stedet etter omkring fem minutter og gjorde nye forsøk på å oppnå kontakt.

Etter et par forsøk fikk de ham i en slags våken tilstand, men så seg etterhvert likevel nødt til å ta ham med seg. Ikke fullt så festlig avslutning på noe som tydeligvis har startet som en skikkelig halloi-aften..

Da er nok en helg forbi, og det uten noe særlig kaos. Her kommer det ingen jordskjelv som jazzer opp tilværelsen heller, i alle fall ikke etter at de startet med injeksjonsprogrammer på Ekofisk.

Så hva har skjedd? Tja, jeg har bestilt med spisebord, det er fint. Jeg bestilte stoler forrige helg, men klarte ikke helt å bestemme meg for hvilket bord som passet best. Etter litt frem og tilbake denne uka, ble jeg til slutt enig med meg selv.

Ikke helt som på bildet, siden jeg skal ha annet trekk på stolene. De blir fortsatt i lakkert eik, mens bordet blir såpevasket eik heltre. Siden danskene er såpass glade i uttrekk, gjerne med snodige løsninger (en tur innom hjemmesiden deres anbefales), kan bordet være et sted mellom 150 og 306 cm langt. Om jeg føler for å ha gjester sittende i senga mi er det mulig å kjøpe en ekstra plate og dra det til 358 cm.

Alright, nok reklame. Det er et stilig bord og pene stoler, var vel egentlig det jeg ville si.

Ellers var jeg en snartur innom en hifi-sjappe her i byen og bestilte LP-spiller. Det kan av og til være en interessant opplevelse å tusle innom et skikkelig hifi-asyl, men her var det overraskende lite fokus på overprisede signalkabler og høyttalerkabler til en kvart årslønn per meter.

Kanskje de skjønte at folk som skal ha LP-spiller driter i høykvalitets digitale signalkabler? Hvem vet, hyggelige og rimelig fornuftige var de i alle fall. Det endte faktisk med at jeg kjøpte en billigere spiller enn jeg først hadde tenkt. Så da er det bare å vente et par dager, så kommer en Rega P3-24 min vei. Da gjenstår det bare å se om min ører klarer å høre forskjell på den og den bedritne NAD-spilleren jeg har nå. Hvis ikke burde jeg jo kjøpt den til ca dobbelt så mye siden den i alle fall ser litt bedre ut, hehe.

Jau, så har jeg formelt fullført første “trinn” av min karriere og fått mere lønn. Yay!

…og snart er det helg. Dette lover ikke bra. Får vel bare fortsette med kaffe og vann utover dagen i håp om at det retter på ting. Hvis ikke blir det vel bare å sette på Jokke og la det stå til.

Hiver også med et par bilder til dere som ville ha oppdatering etterhvert som ting ble blått, svart og hva det nå skulle være. Det gikk dessverre ikke sånn.

Er jo nesten slik at jeg kan gjenoppta jakten på sengevarmer igjen.